side 2
RyanAir - The
On Time Airline?
Fotballtur til Liverpoool.
Norwegian til Gardermoen, tog og buss til Torp. litt kronglete,
men det må man godta når man skal reise med The On Time Airline.
Vi slapper av på Torp med god drikke og en slapp wienerpølse mens vi
venter på avgang.
Avgangen en time forsinka.
Ja, ja. RyanAir er jo også The
Low Fares Airline.
Det må vi godta. Litt mer god drikke, og hyggelig samtale med en ekte
scouser som skal hjem til jul.
Endelig ombord. Knappe to timer til Liverpool.
The On Time Airline
lover å pushe motorene til det ytterste,
slik at vi tar inn mesteparten av forsinkelsen.
20 minutter til landing.
Slitne, men gleder oss til å komme frem til Anfield B&B,
hotellet rett ved stadion.
Kapteinen på The No Way Airline opplyser om at Liverpool flyplass er
stengt.
Vi må lande i Manchester!
Men vi fortviler ikke - The
SoSorry Airline har satt opp busser for oss - helt gratis,
må vite.
Bussene er forsinket, sier bakkepersonalet til The On Time Airline.
Men hvor går de fra? 100 forvirrede passasjerer lurer på det samme.
Ingen vet. Og alle ansatte i The
No Information Airline er plutselig borte.
Etter en time i skadelig Ferguson-infisert luft finner vi en buss.
Den kjører oss til Liverpool Airport. Alle skal til sentrum,
men The No Brain Airline
insisterer på å levere oss på stengte John Lennon Airport.
Hundre personer trenger taxi. Hvor mange taxier pleier det å være
utenfor stengte flyplasser?
Jeg driter i manerer og kvinner og barn, løper som en gal til kness i
sørpe med to kofferter på slep.
Det virker. Det ligger nedtrampede fotballsupportere etter oss, men vi
er nesten først i køen.
Bare tre - fire bil-laster foran oss.
Så etter en knapp time er vi først, og vi kommer oss inn i en Black-Cab.
Endelig på tur til det lekre hotellet anbefalt av The On Time Airline.
Vi finner adressen. Ei rønne fra 1830. Ingen folk. Mørkt. Ingen spor i
snøen utenfor.
Klokka er 5 om morgenen. Taxisjåføren ringer sentralen.
Jeg banker på alt som finnes av vinduer i bygget.
Hedda og Christian trenger søvn for f**.
Sjåføre finner mobilnummeret til innehaveren.
Takk og pris. Han kommer kjørende.
Tør ikke gå, siden det er så glatt ute og han er sørpe full.
Han finner nøklene og sjangler opp trappa.
Låser oss inn på Family Room i hotellet anbefalt av The Don't Even Think About It
Airline.
Hybelkaninene flykter i vill gallopp gjennom rommet når vi slår på
lyset.
Drit i det no. Jeg vil sove! Det er senger her.
Det finnes til og med et toalett.
Riktignok plassert i gangen på deling mellom alle rommene.
Gulvet er møkkete, og toalettet mangler lokk. Men hva gjør det.
Vi har jo sko. Og toalettets lokk må jo bort før bruk uansett.
Drit og dra. Bokstavelig talt.
Nå skal der soves!
Nesten sovnet. Brannalarmen går. Satan blir for mildt.
Dette går ikke an.
Jeg ringer innehaveren igjen. Han hører ikke meg. Jeg hører ikke ham.
Brannalarmen er det mest funksjonelle på hele hotellet.
Jeg håper han skjønner at lyden er reell, og ikke skyldes hans nært
forestående delirium.
Han gjør det. Han kommer. Han slår av alarmen.
Vi sovner. Bliss.....
Kun avbrutt av at Christian på 10 år er oppe og spyr er par tre ganger.
Vi voksne har svært lyst til å gjøre det samme, men av mer mentale
grunner.
Vi våkner ikke før tolv dagen etter. Av en tekstmelding.
Kampen er avlyst.
Vi går.
Vi betaler ikke.
B&B anbefalt av The
ShitForBrains Airline viste seg å bare være B. Kun Bed.
Breakfast fantes ikke.
Ikke betjening heller.
Antar han drakk seg ihjel like etter seansen med brannalarmen.
Vi drar på Kop Shop.
Drakter skal i alle fall ungene få, selv om det ikke blir kamp.
Vi har jo tross alt reist langt med The Bad Karma Airline
for å oppleve dette.
Det blir drakter. Ikke de vi vil ha - de er utsolgt. Pytt pytt.
Drakt er drakt. Kan komme godt med.
Vi har ingen steder å bo, og det er ganske kaldt ute.
Fulham spilleren Bjørn-Helge ringer.
St. Bjørn.
Dette er for jævlig, mener han.
Vi er på nippet til å være enige. "ta toget til London", sier han.
"dokker kan bo hos meg", sier han.
St. Bjørn.
Hadde mor Teresa spilt fotball hadde hun hett Bjørn-Helge.
Så havner vi på toget til London.
Vekk fra minnene om The
One Time Airline.
Vi tenker positivt igjen. Vi berger stompene.
Heia Fulham.
--Frank
http://heksemann.net
The story continues....
(David forteller videre) side 1
Så hender det igjen, som lyn fra klar himmel blir det sårede
reisefølget rammet av nok et uhell..
Da vi bytter fra hompe-toget fra Liverpool - London (som selvfølgelig
var 1time forsinket) og skal gjøre entre i undergrunnen for ny runde
tog,
merker Frank på stopp nummer 2 at hans speilrefleks-kamera er søkk
vekk.. Ka i hel....!!! Panikken i øynene til Hedda er ekstrem og hun
utbryter: "Å neeei..!"
Frank og hedda hopper av toget og tar toget tilbake til der det sist
ble sett.. David og Christian fortsetter videre alene i undergrunnen...
Vi går av toget og opp mot perrongen klar for nok en runde med "stop
hver 500meter" toget..
Tenker vi ska gå ut og få litt frisk luft i nasen mens vi venter på Hedda og Frank... Men nei da..
Vi kommer opp og der møter vi automater hvor vi nok en gang må bruke
billettene for å komme oss ut... Kjæmpe æsj.. De ligger i lomma til Frank.
Jaja får ringe han å høre hvordan det går i letingen etter kameraet..
Jada ingen dekning så klart.
Setter oss ned å venter da som to fjols på gulvet...
Frank og Hedda kommer slukøret tilbake en halv time senere..
Vi tusler sammen mot perongen da vi støter på en politimann...
Vi tar tyveriet opp med han og ender opp på et lager i undergrunnen.
Der fylles det ut skjemaer og ivrig forklaring av saken..på god norsk-
engelsk..
Vi går vidre, og får endelig nett på mobilen.. Bjørn ringer og spør:
"Men hvor i Helvette blir dåkker av henne..?"
Jeg svarer med seansen om kameraet..!
Respons: "Drit no i det jævla kameraet å kom igjen, jeg kan faen me
kjøpe han nytt kamera te dåkke.."
Vi kommer oss av "stop hver 500m toget" og der venter Bjørn me åpne
armer i sin flotte Mercedes..
De neste 2 dagene går helt fantastisk i veldig godt vertskap.!(som
bestandig)
Tiden er kommet for hjemreise, vi blir vekket med munter "opp å hopp"
sang av Bjørn og Lenas skjønne gutter i en
10 minutters inntervaller før vi krabber ut av sengene, lite lysten på
diverse transport gjennom Englands underverden og det fantastiske
Ryanair..
Etter nydelig frokost er det trist farvell, så subber vi ut i bilen til
Bjørn og blir fraktet trygt og hurtig til togstasjonen Kingston..
Der ventet et "stopp-500m tog" som vi så klart akkurat Ikke rakk.
Så
da ventet vi bare på neste da.. 20 min tok det før det fant veien til
Kingston.
Dette viste seg faktisk å være et "stopp hver 200m tog" noe vi satt
umåtelig stor pris på...
Etter Mye om og men kom vi fram til Waterloo, der ventet underground
(noe vi liker godt)
den turen gikk faktisk bra..
Nå ventet siste tog i rekken, som skulle frakte oss fra Euston til
Liverpool..
Det tok bare 1,5time lengere enn opplyst så klart.
Da vi kom til Liverpool var det 1 time til innsjekkingen til Ryanair -
my all time favoritt Airline - stengte..
Vi hopper i ei BlackCab tenkte vi, problemet var bare at det gjorde ca
100 briter også, og alle de var før oss i køen.
Her måtte man gå drastisk til verks..
David startet, og skulle bestikke de som var fremst i køen, og viftet
med 20 pund seddler.
Frank utførte en rørende historie til hele køen,
om at vi måtte få ta neste drosje som kom, ellers ble vi nødt å feire
jul på Anfield B&B -B
og det var vi ikke særlig lysten på...
Noen nikket, noen gryntet og noen høttet med frosende never, men vi tok
det som et rungende JA og hoppet inn i første drosje som kom..
Trafikken var bare kaos og alle kjørte i 20 km/t mindre enn normalt i en
laaang rekke.
Og sjåføren opplyste at vi kansje ikke ble å rekke flyet vårt.. Men all
kreditt til han for han gjorde sitt beste å kjørte som f..... Når han
kunne..
Endelig fremme ved flyplassen.. Vi startet i full spurt, gjennom
folkemengder, opp og ned trapper, vi sprang som piskede skinn gjennom
flyplassen...
Endelig der var sikkerhetskontrollen.. Bare 2 tullinger foran oss som
hadde all tid i verden med kontrollen, men det hadde ikke vi,
ble amper stemning mellom David og en kvinnelig fisefin engelsk megge..
Hun var veldig pirkete, men til slutt slapp vi gjennom kontrollen..
På nytt måtte vi springe for full maskin for å komme til gaten.
Klokka var ti på halv.. 5min siden innsjekking var ferdig.. Lover ikke
bra... Vi nærmer oss gaten, runder et hjørne og treffer en enormt lang
kø.
Rekker akkurat å stoppe før man deiser inn i køen...
For en gang skyld
er det greit at det har gått tregt med Ryanair -the no stress Airlines..
Vi kjemper oss inn i flyet, bøller og sniker i håp om å få sitte
sammen, siden Ryanair kjører først til mølla prinsippet på seteplassene.
Vi finner noen plasser bakerst i flyet og puster ut.. Yess vi greide
det mot alle odds..
Venter på take off... 10min blir til 30 og 30 blir fort til 90min...
Herrejessufader.. No har vi sittet i 1,5time å ventet i flyet.
Hvorfor
blir ikke opplyst, men momler noe uforståelig over radioen om noe
bagasjer...
Det viser seg at RyanAir ikke kan telle. Ei dame bak oss hadde sjekket inn tre kolli
(gudene vet hva det må ha kostet), men RyanAir kunne bare telle til 2.
Så da hadde de en bag for mye ombord i flyet.....
Vi lander på Torp etter en tur på 2timer som presterte å bli 1.5time
forsinket...
Nå venter busstur til OsloS og der ifra tog til gardemoen..
Vi sovner alle på bussen, og våkner opp inne i den iskalde oslogryten..
La oss finne toget... Men det gjør vi ikke.. Siste toget gikk for 15min
siden.. Arrrrggg....
Pokker i vold vi må finne oss en drosje.. Vi labber ut i -20 grader
og venter... Det tar i alle fall 15min før en taxi dukker opp, ut kommer
en av Oslos nyeste borgere.
Med gebrokken tale forklarer han at:
"di kosta åtta hondra krona ti
Gaddemoen" nok en gang ryker det av ørene til Frank,
når han vet at det er Ryanair -The never too use again- Airline sin
skyld.
Hadde flyet tatt av fra liverpool i tide så hadde vi nådd
siste toget med god margin..
Enden på visa er at den svette-stinkende personen fraktet oss til
hotellet, og at vi hadde ingen problem på noen måte med vår neste
flyreise morgenen etter..
For det var med et annet "billigselskap" - Norwegian og de
var i rute og hjelpsom som bare det.
De hadde til og med faste plasser og kurv man kan legge aviser o.l i..
Noe Ryanair -The crappy Airline- ikke ser seg råd til å ha...
Så det er STOR forskjell på billigselskaper
Norwegian Ruler
Ryanair Suger
Ta lærdom av dette.!!
Aldri mer Ryanair....
David og Frank Øynes
side 1